KpK: Birgitte Raen Gilsvik (DK)

Birgitte Raen Gilsvik, Skumring (akryl)

Jeg er en norsk kunstner, der bor og arbeider på Dutrupgaard i Helsingør. (siden 2013)

Jeg hadde min debut udstilling i 1997 og har siden haft over 25 udstillinger i Norge, Sverige og Danmark. Har blant annet haft separat udstillinger i Galleri Orange Helsingør 2015, Konsthallen i Stockholm i 2017,- Glostrup Kunstforening 2018 og Galleri Munken Jylland 2019 .

Hovedtemaene i min kunst er vand – jord – spire.
Temaene opptar meg fordi de er eksistensielle. Klodens sårbarhed har aldri været mer tydelig enn nu.

Vand
Store deler av mitt liv har jeg bodd og arbeidet lige ved vandet og opplevd dets skiftende luner. Vand er forutsetningen for alt liv. Vand kan skape avstand mellom mennesker, men det kan også forene og knytte mennesker sammen.
Vandet minner oss om skønnheden – det store blå – bærer af drøm og lengsel – til alle tider inspirasjon for kunstnere.

Jord
Magna Mater – den store Moder Jord som det het i antikken. Vi er forbundet med jorden i et gentagende mønster av skabelse- død og ny skabelse. Kreative prosesser må også slå rot i den menneskelige sjelen først. Man må vente – forbedre jorden og stole på frøets skaperkraft.

Spire
Det som har vært usynlig blir nå synlig. De første spede røttene penetrerer frøet. Det har en kraft i sig til å ta opp næring og vand der gjør spiren sterk og livskraftig. Min far var lektor på en landboskole i Norge. Jeg vokste opp omgitt av dyr og alle slags vekster. Jeg fikk min egen lille have da jeg var 4 år. Jeg lærte at så, vande og høste. Vinterne var kalde og lange. Min venninde og jeg visse nøyaktig hvor de aller første annemonene vokste i skogen. Vi gravde bort snø og is og der fant vi de første spede spirene som hadde dannet knopp.

I mine malerier er jeg søgende i farven og alle dens subtile nyanser -og ikke minst i farvernes svimlende kraft mod et uendelig mørke der kun kan formidles gennem glimt av lys. I en tid preget av mørke og kaos nekter jeg likevel å la de mørke elementene dominere mine malerier. Lyset presser seg oftest fram og forlanger en sentral plass. Jeg bruker stillheten til å lytte meg fram i maleriet.

/Birgitte Raen Gilsvik